Suunto EON Steel Brukerveiledning – 1.6

Suunto Fused RGBM

Suunto Fused RGBM

Utviklingen av Suuntos dekompresjonsmodell stammer fra 1980-tallet, da Suunto implementerte Bühlmanns modell basert på M-verdier i Suunto SME. Siden den gang har forskning og utvikling pågått kontinuerlig med hjelp av både eksterne og interne eksperter.

Sent på 1990-tallet implementerte Suunto dr. Bruce Wienkes RGBM-boblemodell (Reduced Gradient Bubble Model) for å fungere sammen med den tidligere modellen basert på M-verdier. De første kommersielle produktene med funksjoner var ikoniske Suunto Vyper og Suunto Stinger. Med disse produktene ble dykkesikkerheten betraktelig forbedret, siden de inkluderte en rekke dykkeomstendigheter utenfor modeller med kun oppløst gass ved å:

  • Kontinuerlig overvåke flere dykk per dag
  • Beregne gjentakende dykking med kort mellomrom
  • Reagere på et dykk som var dypere enn forrige dykk
  • Tilpasse seg til raske oppstigninger som produsere høy oppbygging av mikrobobler (stille bobler)
  • Kombinere ensartethet med virkelige fysiske lover for gasskinetikk

I Suunto Fused™ RGBM avledes halveringstiden for vev fra Wienkes FullRGBM, hvor menneskekroppen vises med femten forskjellige vevsgrupper. FullRGBM kan bruke disse ekstra vevstypene og modellere pågassing og avgassing på en mer nøyaktig måte. Mengden av nitrogen og helium pågassing og avgassing i vevet beregnes uavhengig av hverandre.

Fordelen med Suunto Fused RGBM er ekstra sikkerhet på grunn av evnen til å tilpasse seg en rekke forskjellige situasjoner. For fritidsdykkere kan den tilby litt lenger ikke-dekompresjonstider, avhengig av den valgte personlige innstillingen. For tekniske åpen krets-dykkere muliggjør det bruk av gassblandinger med helium – på dypere og lenger dykk gir heliumbaserte gassblandinger kortere oppstigningstid. Og til slutt, for rebreather-dykking er Suunto Fused RGBM-algoritmen det perfekte verktøyet for å brukes som en ikke-overvåkende, settpunkt-dykkecomputer.

Dykkersikkerhet

Siden alle dekompresjonsmodeller er helt teoretiske og ikke overvåker dykkerens kropp direkte, kan ingen dekompresjonsmodeller garantere at dykkersyke ikke oppstår. Forsøksvis er det vist at kroppen tilpasser seg dekompresjonen i en viss grad når dykkingen er konstant og hyppig. To personlige justeringsinnstillinger (P-1 og P-2) er tilgjengelige for dykkere som dykker konstant og er klare for å godta en større personlig risiko.

FORSIKTIG:

Bruk alltid samme personlige justeringsinnstillinger og høydeinnstillinger for det faktiske dykket og for planleggingen. Dersom du øker den personlige innstillingen i forhold til den planlagte innstillinger samtidig som innstillingen for høydejustering reduseres kan føre til lengre og dypere dekompresjonstider, og krever dermed et større gassvolum. Du kan gå tom for pustegass under vannet dersom den personlige justeringsinnstillingen blir endret etter dykkeplanleggingen.

Høydedykking

Atmosfæretrykket er lavere ved store høyder enn ved havnivå. Når du har reist til en større høyde vil du ha mer nitrogen i kroppen, sammenlignet med likevektsituasjonen ved den opprinnelige høyden. Dette “ekstra” nitrogenet frigis gradvis over tid, og likevekten gjenopprettes. Det anbefales at du tilpasser deg en ny høyde ved å vente i minst tre timer før du foretar et dykk.

Før høydedykk må du justere høydeinnstillingen i dykkecomputeren, slik at beregningene tar hensyn til høyden. Maksimum partialtrykk for nitrogen som tillates av den matematiske modellen til dykkecomputeren reduseres i samsvar med det reduserte omgivelsestrykket.

Som et resultat av dette vil grensene for ingen dekompresjonsstopp reduseres betraktelig.

ADVARSEL:

STILL RIKTIG HØYDEINNSTILLING! Ved dykking ved høyder over 300 m (1000 fot) må høydeinnstillingene være riktig valgt for at computeren skal kunne beregne dekompresjonsstatus. Dykkecomputeren er ikke beregnet for bruk ved høyder større enn 3000 m (10 000 fot). Valg av feil høydeinnstilling og dykking over den maksimale høydegrensen fører til feilaktige dykke- og planleggingsdata.

Oksygeneksponering

Beregninger for oksygeneksponering er basert på godkjente tidsgrensetabeller og prinsipper for eksponering. I tillegg til dette bruker dykkecomputere flere metoder for å estimere oksygeneksponeringen på en konservativ måte. For eksempel:

  • Beregningene for oksygeneksponering som vises heves til nærmeste høyere prosentverdi.
  • CNS%-grenser opptil 1,6 bar er baserte på grenser angitt i NOAA-dykkehåndboken fra 1991.
  • OUT-overvåkingen er basert på det daglige toleransenivået på lang sikt, og gjenopprettingshastigheten blir redusert.

Oksygenrelatert informasjon som vises på dykkecomputeren er også utformet for å sørge for at alle advarsler og visninger oppstår i riktige faser av et dykk. For eksempel så vil følgende informasjon vises før og under et dykk når computeren er satt i Air/Nitrox eller Trimix:

  • Valgt O2% (og muligens helium %)
  • CNS% og OTU
  • Lydvarsel når CNS% når 80 %, og så et varsel når grensen på 100 % er nådd
  • Varsler når OUT blir 250, og igjen når grensen på 300 er overskredet
  • Lydalarm når pO2-verdien overskrider gjeldende grense (pO2 høy alarm)
  • Lydalarm når pO2-verdien er < 0,18 (pO2 lav alarm)
ADVARSEL:

NÅR OKSYGENGRENSEANDELEN TILSIER AT MAKSGRENSEN ER NÅDD, MÅ DU UMIDDELBART IVERKSETTE TILTAK FOR Å REDUSERE OKSYGENEKSPONERINGEN. Hvis du ikke iverksetter tiltak for å redusere oksygeneksponeringen etter at en CNS%-/OTU-advarsel er gitt, kan risikoen for oksygentoksisitet, skade eller død øke raskt.